Læstadiusvalmuen

Av Ivar Heggelund

Blandt botanikere er Lars Levi Læstadius' navn godt kjent gjennom hans plantefunn og botaniske avhandlinger. Navnet hans er knyttet til et titalls plantearter i Skandinavia, men også til planteslekten Laestadia, som vokser i mellom- og syd Amerika. Folk flest kjenner nok ikke så godt til denne siden av Læstadius' virke, men de fleste har hørt om Læstadiusvalmuen. Det er et velkjent plantenavn, men en sjeldenhet og en av juvélene i vår flora.

I boka "Planter i fare" fra 1975 bruker Klaus Høiland (ved Botanisk hage og museum, Oslo) overskrifta "en gåtefull plante" på sin omtale av læstadiusvalmuen. Det siktes til at arten, inntil da, bare var observert noen få ganger, med årtiers mellomrom, på et fåtall utilgjengelige høgfjellslokaliteter og hvor det senere ikke hadde lyktes å finne den igjen. Under det store utredningsarbeidet med dyrknings- og kryssningsforsøk på fjellvalmuer i slutten av femtitallet, glimret denne arten med sitt fravær fordi den ikke lot seg skaffe til veie (Knaben G. 1959).

Læstadiusvalmuen er endèmisk (stedegen) for Skandinavia. Med andre ord ligger hele den kjente bestand av denne arten innenfor et lite område i grensefjellene Torne lappmark- Troms.

Læstadiusvalmues historie
1832, Paras (Barras). Fra litteraturen er det kjent at det var på fjellet Paras at Lars Levi Læstadius først fant denne arten. På etiketten har Læstadius skrevet: "Papaver nudicaule I Alpe Paarras supra Baalsfjorden, Nordland, Norwegia" I dag er dette hverken god latin eller god geografi. P. nudicaule (sibirvalmue) brukes ikke om norske fjellvalmuer og fjellet Barras ligger i Storfjord kommune. Botanikeren Rottboell hadde beskrevet en liknende valmue, P. radicatum, så tidlig som i 1770. Det var ut fra et blandet materiale fra Island og Grønnland. Læstadius hadde sannsynligvis ikke kjennskap til dette.

1859, Pältsan, Sverige: Funnet av Læstadius' brorsønn, Carl Petter Læstadius. Belegget ble i ettertid gjenstand for stor interesse og ulike tolkninger (Tolmatsjew 1923 og - 1927).

1930, Målselv: Funnet på norsk side av grensa på et fjell i Pältsa- Moskkuvarre massivet ved Isdalen, av prof. Rolf Nordhagen.

1931, Nordhagen beskriver den aktuelle valmuen som underarten P. radicatum, ssp. laestadianum

1936, Balsfjord: Funnet på et fjell mellom Tamokdal og Isdalen av Joakim Devold.

1938, Den norske prof. Andreas Horn oppdager at denne planten skiller seg fra de øvrige fjellvalmuene med å ha et avvikende kromosomtall. Læstadiusvalmuen har (sammen med P. lapponicum) kromosomtallet 2n = 56. De øvrige skandinaviske fjellvalmuer har kromosomtallet 2n = 70. I 1939 ble læstadiusvalmuen gitt artsrang av den norske prof. Rolf Nordhagen. Den fikk da det vitenskapelige navnet Papaver laestadianum, (Nordhagen).

1961, Storfjord: En britisk ekspedisjon fra University College of Wales gjør funn av læstadiusvalmue i Sørdalen i Storfjord.

1970, Pältsan i Sverige: Læstadiusvalmuen blir gjenfunnet og kartfestet engang på 1970 tallet, og har i ettertid ofte vært besøkt og fotografert på Pältsan. Dette er en rik lokalitet. Arten vokser også på nabofjellet Moskokaisa, (E. Ljungstrand perss. medd.).

1984, Storfjord: Noen eksemplarer blir funnet på en elveør i låglandet

I 1992 blir arten gjenfunnet på Paras og i årene etterpå er det gjort nye funn på andre fjell i område. Hovedtyngden av bestanden må nå regnes å ligge på den norske siden av grensa.
Læstadiusvalmuen tilhører en planteslekt som Læstadius ikke studerte nærmere. Sett i forhold til den livslange innsatsen han la ned i å utgreie andre planteslekter, kunne det kanskje passet bedre om han ble tilegnet en "Læstadius- vier", - starr, - tjønnaks eller lignende.

Det er derimot en fin symbolikk i at læstadiusvalmuen vokser der de tre nordkalottrikene møtes og i hvilke landsdeler læstadianismen har hatt stor betydning for folkelivet.

Litteratur:

Engelskjøn, T.1990: Papaver dahlianum, P. laestadianum, P. lapponicum, P. radicatum, s. 82-84  i Gjærevoll, O. (red.): Maps of distribution of Norwegian vascular plants II. Alpine plants. Tapir, Trondheim.

Knaben, G. 1959: On the evolution of the Radicatum- group of the Scapiflora papavers as studied in 70 and 56 chromosome spesies. Part A og -B. Opera Botanica 2 og - 3

Heggelund, I. 1993: Nye lokaliteter for læstadiusvalmue (Papaver laestadianum) i Signaldalen. Polarflokken 17 (3): s. 471- 484. Tromsø.

Høiland, K. 1975: Planter i fare Utsatte arter i Norge.

Nevermo I. 1997: Økofysiologiske studier av Papaver laestadianum (Nordh.) Nordh. Det Matematisk-Naturvitenskapelige Fakultet, Institutt for biologi. Tromsø.