Floristiske undersøkelser i vernede områder i Nord Troms
Ivar Heggelund Rotsundveien 32,  9153 Rotsund

Sommeren 2016 er flere av verneområdene i Nord-Troms besøkt for å få bedre kunnskapen om floraen. Tilsammen er det gjort 21 befaringer. På fire av turene har jeg hatt hjelp av Stein Erik Lunde, Storslett, og på en tur av Oleif Johnsen, Sørkjosen. Tekst og foto i denne rapporten er av undertegnede når ikke annet er oppgitt.  Alle fuglebilder er tatt av Alfred Lucas, Tromsø.
Forkortelser og forklaringer: Med Nord-Troms menes i det følgende Troms fylke nord for Lyngenfjorden. Artsdatabanken er forkortet til Adb. Bilder av artene er plassert inne i bilder av habitatet slik at en raskt får et  inntrykk av voksestedet.
Spåkenesøra naturreservat  ligger i Nordreisa kommune og ble opprettet 08.12.1995.  Totalareal er 5403 daa. Det meste er sjø og fjære og landområde utgjør bare 120 daa, bestående av 2 skogkledde holmer og en stripe fastland.
Under befaringa ble det funnet flere planter som var ny for området og enkelte arter som bare var funnet noen få ganger i kommunen, viste seg å vokse i stor mengde på Spåkenes. De viktigste funnene var de meget store undervannsengene av henholdsvis småhavgras og smalålegras. Det ble funnet kildeurt, paddesiv, store bestander av saltbendel og en god del åkersvineblom. Like utafor reservatgrensen ble det satt ny østgrense for den vakre orkidéen engmarihand, på Stormyra vokser det lappmarihand og blystarr, inne i skogen i Kolbotn står den innførte arten russeblåstjerne, og ved E6 den sjeldne orkidéen huldreblom. Nevnes må også småblærerot og olavsstake som ikke var kjent fra området tidligere.
Tidligere undersøkelser i Spåkenes området
I litteraturen finner en noen rapporterte funn:
Torstein Engekskjøn botaniserte på Spåkenes i 1986 og 1996, lappmarihand, bladsveve, trådtjønnaks
Mari Aasen 1996, balderbrå
Ole Isak Solbakken i 2001, prakthjelm
Geir Gaarder i 2009, engmarihand, blystarr
Stein Erik Lunde i 2012, huldreblom, olavsstake, småblærerot.
Småhavgras
Småhavgras Ruppia maritima
Arten var ikke kjent fra området tidligere. Den er sjelden så langt nord og bare funnet en gang tidligere i Nordreisa kommune, ved Strømfjordnes, (Gaarder 2009). Småhavgras er heller ikke funnet lengre østover i landet. På Spåkenesøra vokser planten i tette enger over et stort område fra Biarnes og ca halvannen km vestover. Hvis en regner med at dette havgrasbeltet er 150 m bredt gir det et areal på 240 da. Dette er da antakelig blant de rikeste lokalitetene i Nord Norge. Ved normal vannstand står plantene på ca en halv meters djupte ved flo sjø. Det meste av døgnet fell stranda tørr, men småhavgraset  foretrekker forsenkninger i leira der det blir stående noen centimeter vann også ved fjære sjø. Plantene var små men hadde blomst og frukt da de ble funnet den 10 juli. Havgras er en viktig beiteplante for fugler og selv om plantene er småvokste så langt nord gir de nok et viktig næringstilskudd under høsttrekket.
Allerede i juli begynner bestanden å skrumpe inn på grunn av at store arealer blir "harvet" ned av tett i tett med ørsmå fjæremarkruker (bilde). Havgraset kan da bli slammet ned, begravd og også befengt med et grønt "sli?" en grønnalge. Enkelte steder helt oppe i fjæra kan småhavgraset vokse så tett at det danner matter (bilde).

 
Småhavgras frukt    Fjæremark-ruker    Småhavgras-matte
Smalålegras

Smalålegras  Zostera angustifolia
Arten var ikke kjent fra område tidligere. I Troms er smalålegras tidligere ikke funnet lengre øst enn Ullsfjord/ Karlsøy. I Finnmark er det funnet i Porsanger og Varangerbotn.
På Spåkenesøra vokser arten rikelig på flere steder. På grunt vann står den spesielt i forsenkede "renner" der det siste av sjøvannet dreneres ut ved fjære sjø. På litt djupere vann er plantene større og danner ålegrasenger, i alle fall ned til 2,5 meters djupte ved flo sjø. Disse engene finnes fra Biarnes, går ca 150 meter utafor Skogholmen og strekker seg ca 1,5 km vestover. De er ikke sammenhengende, men gjerne i felter på 20 x 20 meter. Samlet dekker de et meget stort areal og er antakelig blant de største i Nord Norge. Ålegraset hadde tett med bitte små sneglehus, bare ca 2 mm lange, på bladene. Det var ikke mulig for meg å følge ålegraset lengre ut fordi jeg ikke hadde båt, så det er foreløpig uvisst om det også vokser på djupere vann. En finner også i land drevne ålegras langs stranda som bølgene har slitt løs. I følge litteraturen blir ålegraset beitet av svaner og gjess og er kanskje næring for den store gravand (fagergås) bestanden i reservatet?
 
Det må nevnes at "vanlig" ålegras Zostera marina er funnet en gang i Storneshavn i Nordreisa, (Ivar Henning Jensen 1983). Dette er like så sjeldent her nord og de to har tidvis vært regnet som varianter av samme art. Jeg har foreløpig bestemt mitt funn til Z. angustifolia fordi det sammenfaller mest med det, (jamnf. Benum 58), og bladene er smale og har bare 3 nerver.


Ålegraseng       Ålegraseng      Ålegraseng     Snegler på ålegras

Saltbendel  Spergularia salina
Største delen av bestanden vokser på de små ørene og strandengene øst for Komandantodden. Saltbendel er i seinere tid bare registrert en gang i Nordreisa, pussig nok på min egen eiendom i Rotsundelv, hvor den ble funnet av Reidar Elven og Målfrid Fjelland i 1981, (Adb). Tidligere, i 1936, er den funnet "utenfor Jubelen" i Nordreisa av Yngvar Mejland. I Finnmark er den kjent fra Altafjorden og Sør Varanger. Av andre "nye" arter i strandsonen på Spåkenesøra kan nevnes kildeurt og paddesiv. De er ikke funnet her tidligere, men viser seg å være vanlig langs fjæra i Rotsundet.

 Saltbendel 2
Åkersvineblom
Åkersvineblom  Senecio vulgaris                                                                                                                                                                                   Foto av tjeld: Alfred Lucas
Denne arten er ikke vanlig her nord og har bare 3 funn i kommunen i følge Artsdatabanken. Den er funnet på Spåkenes tidligere, men er tatt med her fordi den nå vokser tallrikt flere steder langs fjæra. Den er også funnet ved Langslett i Rotsundelv, (Heggelund 2014), men er nå trolig gått ut der. På Spåkenes virker det nå å være en livskraftig bestand.

Artsliste for Spåkenes   Lista er under bearbeiding og er ikke komplett
 
Erosjon                                                                                                                                                                                                                                  Havørn foto: Alfred Lucas
Både på Skogholmen og på fastlandssida er landskapet i forandring på grunn av at bølger og regnvann vasker ut leirjorda slik at rottorva brekker opp og sklir ned på stranda. De største torvflakene kan være opp ti 10 x 10 meter. Bruddflatene gir gode forhold for reirplasser til hulerugere som gravand. I alle fall i 2008 var det også reir av jordugle på Skogholmen.   BILDER

Fugleliv
Reservatet er primært opprettet på grunn av fuglelivet og det er bygget ei fuglekikkerbu oppe på melen. Mellom trekkene er fuglelivet ganske ordinært, men bestanden av hekkende gravand har vært stor. Av andre fugler en ofte ser er sandlo, rødstilk, småspove, hegre, tyvjo, ærfugl, havørn, terner og måker. Spesielt i fugleunge tida blir området "beitet" av havørn. Den har 2-3 faste utkikksposter i trær på fastlandssida hvor den sitter og skanner fjæreområdet for fugl og fisk. Etter midten av juli kommer den ikke så ofte til området lengre.   BILDER
Historie 
Lilleholmen var i 1791 brukt som rettersted der det foregikk to halshugninger. Grava er markert med en steinring.           Lilleholmen


Noen gode plantefunn like utafor reservatet

Reservatgrensa følger stort sett fjæra det lengste stykket. Før en kommer dit passere en gjennom en interessant flora som nå er bedre undersøkt. Her er nevnt noen av de beste funnene.
Engmarihand  Dactylorhiza incarnata    Rødlistekategori - livskraftig LC                                                                                                                                                                  Foto av tyvjo: Alfred Lucas
Denne vakre orkidéen vokser på flere av myrene på Spåkenes og i 2016 var det samlet ca 100 eksemplarer. Den er også funnet på Karlsøy som ligger litt lengre nord. Engmarihand er det nyeste tilskuddet til Nordreisas orkidéflora og den ble første gang funnet på Kvitmyra, ca 1 km lengre vest, av Geir Gaarder, (Gaarder 2009).

 Engmarihand    Engmarihand
Lappmarihand Dactylorhiza lapponica    Rødlistekategori - livskraftig LC
Denne vokser på en litt tørrere del ytterst i kanten av Stormyra. Planten lengst til venstre er usedvanlig svær (37cm), har engmarihandleppe, prikker på bladene og trenger og utredes nøyere. Andre arter på Stormyra er blystarr, trådstarr, snipestarr og røsslyng.
Huldreblom Epipogium aphyllum. Rødlistekategori - sårbar VU                                                                                                                                 Foto av huldreblom: Stein Erik Lunde
Den 2. september 2012 fant Stein Erik Lunde den svært sjeldne orkidéen huldreblom nær E6 ved Spåkenes. Spesielt er den uhyre sjelden ved kysten. Navnet har planten fått fordi den akkurat som huldra oppholder seg mest blant de underjordiske. Den kan skjule seg årevis nedenunder mens den samler næring og krefter til å titte opp, vise seg fram og spre sine gener. Den er bleik, har ikke bladgrønt og trenger derfor ikke mye sollys. På mange måter en mystisk plante.

Russeblåstjerne
Russeblåstjerne Othocallis siberica.
Planten ble oppdaget av Olav Skogmo, Rotsund. Da den lille vakre planten blomstret rikelig opp flere steder i skogen tidlig i mai 2016 ble han nysgjerrig og tok kontakt med botanikeramatører for å få vite hva den het. Den vokste like utafor hagegjerdet, men også ute i skogen. Den er bare blitt observert de senere år.

 Russeblåstjerne 2

Ráisduottarháldi Landskapsvernområde
Ble opprettet  28. november 1986 og har et areal på 80 km2. En stor del er høgfjell med ur og store flater med steinblokker. Hele område ligger over skoggrensen. Berggrunnen er ofte reinskurt av is og vann og i dalene er det avsetninger i form av morener og steinhauger.  Adkomsten via Guolasjávri er nå blitt enklere etter at det er tilrettelagt for turisttrafikk spesielt til Finnlands høgeste punkt som ligger i sørhellinga av Háldi.
Mens berggrunnen på nord og vestbredden av Guolasjávri er gunstig for floraen og gir stor artsrikdom, er det langt magrere forhold på Haldi og videre østover. Jordsmonnet er tynt og surt og floraen mer sparsom.  Noen eksklusive arter ble da likevel funnet også her. Spesielt vokste reinstarr i store mengder i Huortnášvággi. I Biedjovággi/ Huortnášvággi ble det også funnet kløftstarr på 5 steder. Ellers kan nevnes agnorstarr, brannmyrklegg, lodnemyrklegg, dvergmjølke, kantlyng og gullull. En overraskelse var det å finne høgfjellsklokke på det skrinne underlaget oppe på selve Ráisduottarháldi.

Kløftstarr  Carex holostoma 
Rødlistekategori - sårbar VU, vokste fåtallig i sprekker på svabergene og i kanten av fuktige groper.
Høgfjellsklokke Campanula uniflora på små grusavleiringer mellom steinblokker på kanten av topplatået.
Reinstarr Carex arctogena i tette og glisne tuer på fuktig, tuete gressmark ved vannsig.
Agnorstarr Carex microglochin, en enslig tue med ca 30 eksemplarer på samme sted som reinstarr.

En røyskattunge lagde show med å gjøre saltoer og med å ville leke med et kull rypekyllinger.

Guolasjávri
Snøgras Phippsia algida. Rødlistekategori - sårbar VU, finnes spredt over hele det undersøkte området ved kalde kilder og på snøleier.                                      Foto av fjellvåk: Alfred Lucas
Issoleie   Ranunculus glacialis. 
Rødlistekategori - nær truet NT, vokser her og der over hele området og virker ikke å være truet i Troms.
Fjellpestrot
Petasites frigidus, vanlig men spredt særlig ved og i bekker og overrislet mark.
Bekkesildre
Saxifraga rivularis, spredt på skyggefulle og våte steder.

I Čoalbmevággi ble det også funnet mer av det sjeldne kløftstarret. Videre fant vi reinstarr, dvergsyre, evjesoleie, lodnemyrklegg, brannmyrklegg og innlandsformen av saftstjerneblom Stellaria crassifolia var. paludosa (laest). Området er tidligere besøkt  av E. Jørgensen 1893, og Y. Mejland 1933 og 1939, og det foreligger en del registreringer, særlig  fra østsida av dalen.

Av rovfugler ble det sett tårnfalk og fjellvåk.

02.10.2016